Min far som falt med knust hoftekule 14. mai, er blitt en pakke som sendes fram og tilbake, fire ganger ble han sendt fram og tilbake mellom forskjellige instanser som ikke fungerte for hans tilstand, som desverre ble mye mer en hofte. 9. juli skulle de sende han hjem fra sykehuset (ingen plass noen steder). Jeg snudde på hælen noen ganger og fant et privat hjem som han øyeblikkelig fikk plass.
Før helgen ville han absolutt hjem, ønsket ble under tvil oppfylt, og med hjemmesykepleie fem ganger i døgnet skulle vi prøve dette. Han kom hjem mandag ettermiddag.
Tirsdag morgen faller han på badegulvet og blir liggende i tre timer ( hjemmes. kommer ikke før kl. 10.00?)
I går forsto han at dette ikke gikk, så da var det og ordne sykebil og plass på det private hjemmet igjen (som vi jo da betaler selv) etter at kommunen ennå en gang ikke fant plass til han.
Så da var han på plass der i går kveld.
Dette er så usigelig trist, for nå forsto også han at han aldri kommer hjem mer.
Dette handler ikke så mye om min far som om hvordan samfunn vi ettterhvert har fått.
Puh der fikk jeg det ut.
